Vi har akkurat kommet hjem etter en tredagers bobiltur her i Italia og sett så utrolig mye vakkert. Sett så mye som inspirerer og så mye som berører. Per kjører bilens men jeg er kartleser og den rollen blir mindre og mindre siden vi nå bare kan legge alt inn på nettbrettet og kjøre i vei. Men det gir meg tid til å fundere. Til å tenke litt etter å ha sett så mye som beriker mitt liv på mange måter.
Jeg tenker på hvor takknemlig jeg er for alle de menneskene som har levd før meg og satt SPOR etter seg. Jeg aner jo ikke hvem de fleste av dem er og jeg kunne sikkert ha brukt massevis av tid på å studere det, men for meg er det viktigste hva de har lagt igjen etter seg, hvilke spor de har satt igjen, og på hvilken måte disse sporene påvirker meg i dette livet.
Tarot hagen - Niki de Saint de Phalle
Ett av de mest spennende og fargerike "sporene" jeg har kommet over her i Toscana er Tarot hagen som ligger langt syd i Maremma, like ved Capalbio . Hagen ble tegnet og utviklet av den franske kunstneren Niki de Saint de Phalle på slutten av 1900 tallet i samarbeide med en gruppe utrolig dyktige kunstnere og håndverkere.
Hagen viser hennes tolkning av 22 av hovedkortene i den store arkana i Tarotkortstokken og her bugner det av symbolikk, farger og former i de enorme, buede skulpturene som for meg er en hyllest til det frodige og feminine. Skulpturene kan oppleves både utenfra og innenfra, da mange er så store at du også kan besøke deres indre verden.
IInspirasjonen til hagen fant Niki på ett bøsøk i Gaudis Park Guell i Barcelona. Hun ville lage en Edens hage hvor mennesket og naturen kunne møtes. Materialene som er brukt er keramikk, fargede speil, glass og betong. Arbeidet med å lage parken tok over 17 år er utt esoterisk uttrykk for kunstnerens livsanskuelse og måte å leve på.
Les mer om Nikis spor her i verden: http://ilgiardinodeitarocchi.it/en/
Og du - ikke gå glipp av Nikis utstilling på Henie Onstad kunstsenter som kommer i høst!
Duomo di Orvieto
Noe helt annet som satte ett dypt spor i meg var fronten på domen i Orvieto, Duomo de Orvieto - ett gotisk mesterverk som er dedikert til Jomfru Maria. Domen ble bygget i det 14. århundre og er noe av det vakreste jeg har sett av kirkekunst. Jeg ble rett og slett stående å måpe i lang tid i beundring over all denne skjønnheten, over alt arbeidet, over perfeksjonismen og visdommen som ligger i motivene. Her er det mosaikk, maleri, gull, skulpturer og steinhuggeri i den skjønneste forening.
Domen var dessverre stengt, men vi fikk gå in i ett lite kapell via en sideinngang og det tok rett og slett pusten fra meg. For en skjønnhet som er skapt for å prøve å beskrive det gudommelige. Jeg hadde selvsagt glemt mobilen min denne formiddagen, men Per bidrar med noen bilder fra fronten på domen.
Sacro Bosco - eller også kalt monsterhagen - i Bomarzo
Sacro Bosco, som også med urett kalles Monsterparken ligger like ved den vakre middelalderbyen Bomarzo i en urskog som fikk meg til å tenke på eventyr og på en lignende park, Quinta da Regaleira, i Sintra i Portugal som vi besøkte for en del år tilbake. Den ble bygget på slutten av 1920 tallet mens denne parken ble bygget allerede på midten av 1500 tallet og var helt unik på den tiden.
Den ble bygget av Pier Francesco Orsini, kjent som Vicino, herre av Bomarzo frem til 1581.
Boscoen skiller seg fra andre italienske hager, og selv om den passer inn i den arkitektonisk-naturalistiske kulturen fra andre halvdel av det sekstende århundre, utgjør den et unicum som gir liv til en stille og magisk labyrint inspirert av et spirituelt og magisk landskap fra hele verden.
Mange har forsøkt å løse gåten til denne hagen som ligger i et mellomområde mellom kunst, magi og litteratur, men hagen til Bomarzo er bestemt til å forbli et sted gjennomsyret av sjarm og mystikk som genererer historier og vekker fantasien til hver besøkende. Virkelig ett spor som påvirker mennesker i alle aldre.
Calcata Veccio - en kunstnerby i Viterbo
Denne lille byen som klorer seg fast oppe på en ås topp satte sine spor hos meg for mange år siden når jeg og Per reiste til Italia med leiebil i februar. Hele Italia var mer eller mindre nedstengt men denne byen var levende av kunstneriske sjeler som hadde valgt en noe utradisjonell måte å leve på. Vi husket selvsagt ikke hva byen het, men etter en del søk på Google fant vi ut at det måtte være Calcata Veccio. Siden vi ankom med bobil måtte vi parkere ett stykke ned i åssiden og på tur opp til byen, med våre to hunder Killa og Kipu, fikk vi spist både ville bjørnebær og fiken. Og tiden hadde satt sine spor også på denne lille landsbyen. De fleste husene var som før, men hadde blitt oppgradert til en viss grad. Så sjarmen var der fortsatt, sporene fra de opprinnelige bygningsarbeiderne, som ingen selvsagt vet hvem er i dag, var sterk tilstede men også de nye innbyggerne hadde satt sine spor. Noe av den uskyldige, romantiske og idealistiske følelsen var byttet ut med mer orden, vakre krukker fylt med planter og blomster og det var en kafe på hvert hjørne. Vi avsluttet turen med ett glass vin på en bitteliten terrasse og jeg reflekterte litt sammen med Per om det å sette spor og stilte spørsmål om det vi skaper i dag setter spor og hvorfor det er så viktig når det allerede er skapt så uendelig mye i denne verden.
Svaret vi kom fram til var at bare DU kan skape det DU skaper, bare DU kan sette de sporene DU gjør og kanskje er det noen som gleder seg over de i fremtiden uten at noen har en anelse om hvem DU var. Fortsett å sette spor..........