Det meste av mitt voksne liv har jeg prøvd å lytte til hjertets stemme og følge den så godt jeg har kunnet. Noen ganger kommer beskjedene som en svak visken, mens andre ganger ligner det mer ett brak. Uansett prøver jeg å ta stemmen på alvor og la den få plass i livet om det er mulig.
En av de gangene stemmen snakket høyt og tydelig var en sen sommerkveld i Stavern hvor jeg var på fest sammen med Per for aller første gang. Vi var sammen med en del av mine venner og jeg kjente ikke Per som noe annet enn han som strikket de flate alpakkasjalene som jeg solgte i butikken min, Colours i Vika i Oslo. Jeg synes han var en spennende fyr, med langt hår, ett skjegg med lang flette og litt frynsete i kantene. Og så sa han så mye rart som jeg ikke forstod så mye av, men som i ettertid har blitt en naturlig og veldig viktig del av mitt liv også.
Men tilbake til den sommernatten i Stavern, vi hadde tatt oss en tur ned til stranden og det var måneskinn og ganske så romantisk. Og så hørte jeg en klar stemme som sa: Denne mannen tuller du ikke med - enten er det alvor eller så lar du være. Og alvor ble det. Ett halvt år etter hadde vi kjøpt oss hus sammen på Gran, solgt 2 leiligheter, og startet opp garngrossist firmaet Du Store Alpakka sammen. Og siden har vi hengt sammen i tykt og tynt.
En annen gang var på vår første tur til Peru sammen. Vi var på besøk på alpakkafarmen til Michell som vi kjøpte alpakkagarnet fra og besøkte noen av familiene som jobbet som alpakkagetere høyt oppe i Andesfjellene - noen av de aller fattigste i landet. Vi møtte to barn, Alex og Marisol som jobbet som alpakkagetere og etter det møte var stemmen der igjen, høyt og tydelig - vi skal bygge en skole (Mirasolskolen) til disse barna, og det gjorde vi ;-).
Så midt under koronaen satte vi og ned og så på annonser på hus i Italia. VI hadde egentlig sett etter hus i Liguria før epidemien startet, men la det på is igjen. Vi var vel ikke helt klare den gangen og visste vel heller ikke om vi skulle skaffe oss ett feriested eller om vi ville flytte.
Så så vi henne, Villa Rosita, og denne gangen sa vi i kor, der er huset vårt. Og resten av den historien kan du lese på tidligere blogginnlegg.
Så da ble det flytting og vi var begge såååå klare på at her skal vi bo, her skal vi leve. Så var det bare å sette i gang med å avslutte livet hjemme i Norge. Per har reist hjem for å fortsette salgs- og flytteprosessen. Vi har lenge solgt unna det vi ikke trenger lenger, kastet masse og det blir vel ett skikkelig garasjesalg når vi rydder ned hjemmet vårt på Gran for å overrekke det til den heldige kjøperen til det flotte stedet det er. 22 år med utrolig mange opplevelser, mange erfaringer, mange gode venner og flotte menneskemøter. Og så en dag kjente vi at nå har vi erfart det vi kan på Gran, nå har vi bidratt med det vi kan og nå er vi klar for nye utfordringer. Men vi aner ikke hva det innebærer. Vi flytter til ett land hvor vi ikke kjenner noen, hvor vi ikke snakker språket og vi ikke vet hvor snekkeren holder til, ikke vet hvor man får kjøpt rynkebånd til de nye gardinene eller hvordan man finner ut om boileren til varmtvannstanken skal fylles med diesel eller noe annet når den er tom.
For en som er vant til å fikse det meste, som er vant til å klare seg selv og som finner ut av det meste når jeg står fast er det ganske så underlig å måtte sette livet på vent til det dukker opp en hjelper på veien. Og i dag har de dukket opp fra alle kanter. Kanskje det bare handler om å be universet om å sende reddende engler og si ifra at jeg er klar til å ta imot så løser det seg.....
Og du - ønsker du bloggoppdateringer så legg igjen e-postadressen din nederst på siden her: