Jeg har aldri tilbragt mye tid i hagen, eller det er ikke sant, jeg elsker å tilbringe tid i hagen, sitte litt i sola, lata meg i en hengekøye eller høste inn bær og frukt. Men det er Per som er gartneren her i huset. Men siden han har måtte reise til Norge for å fullføre kreftbehandlingen - og JA det går fint foreløpig selv om han begynner å merke det på kroppen - så har jeg måttet finne fram gartnersider av meg som jeg ikke ante fantes. Og jeg storkoser meg!
Til nå har det for det meste dreid seg om å fjerne så mye som mulig - hagen var en gjengrodd jungel bortsett fra de to målene rundt huset som vi fikk ryddet opp i og beskjært før Per reiste. Men resten av de 20 målene var ett villniss. Heldigvis har vi fått god hjelp til grovarbeidet og den siste tiden har vi fått hugd ned masse trær som hindret utsikt og som også hindret lyset å komme inn. Vi visste tidlig hvor grønnsakshagen skulle anlegges og nå har det blitt hugget en rekke trær og det har blitt lyst og fint. Men alle grenene ble jo liggende igjen og utfordringen med å kappe disse i vår splitter nye flisekutter fikk jeg. Og den maskinen er skummel, DRITSKUMMEL! Når den først får tak i en gren, eller ett lite tre forsvinner det inn i knivene i en rasende fart og da er det viktig å ikke holde fast i noe som helst for da blir du med inn i maskinen! Og samtidig gir den ifra seg en voldsom lyd mens den tygger i vei og spytter ut flis i andre enden. Første dagen ga jeg opp, jeg ble skikkelig uvenner med den. I løpet av natten hadde jeg en diskusjon med meg selv, og fant ut at jeg kunne da ikke gi opp bare fordi jeg var dame!
Jeg er jo VIKINGKVINNE fra Norge og de gir seg ikke så lett. Så jeg fant ut hvor mye jeg måtte dele opp de største grenene og de små trærne slik at det ble litt mindre skummeltt. Hvis det satte seg fast stoppet jeg heller maskinen enn å prøve å lirke det til for så å bli til kjøttdeig i andre enden. Venner er vi kanskje ikke men vi finner ut av det.......
- Og venner har vi også fått her i vårt nye hjemland. Verdens hyggeligste naboer som hjelper til på mange måter. Som inviterer på mat, finner ut av papirer jeg ikke skjønner noe av, blir med meg på rådhuset når ingen har hentet søppel på 4 uker. Det er ikke alltid det hjelper men de kommer litt lenger enn jeg gjør.
Vi har en gjeng håndtverkere og gartnere som har bidratt med det meste, både ute og inne og de er verdens hyggeligste. Vi spiser sammen, tar en grappa, drikker kaffe og de lærer meg italiensk. Vi diskuterer livet ved hjelp av gester, Google translate og massevis av velvilje. Vi kunne ikke vært heldigere!
En stor TAKK til dere alle!
På fredag skulle de siste trærne ned og de stod så nærme huset at de måtte kuttes ned bit for bit og til det måtte de bruke lift. Så da fikk jeg meg jammen en tur opp i høyden og fikk se tomten ovenfra og ikke minst sett den fantastiske utsikten. Jeg skulle ta en video men ble nok så fjetret at det gikk heller dårlig, så du får klare deg med noen dårlige bilder!
Og endelig har jeg fått ryddet nok, gravd frem plattinger og begynt å se strukturen i hagen og jeg kan begynne å plante. En natt drømte om hvor urtehagen skulle være og drømmer skal tas på alvor. Dagen etter var jeg i gang med å plante lavendel, oregano, timian og salvie. Litt senere blir utvalget større og det skal fylles på med mer. når utvalget blir større, massevis av basilikum må til for å kunne lage italiensk mat og vi har en kjempestor rosmarinbusk rett nedenfor urtehagen.
I går kom en nabo innom med en del planter, blandt annet en del kaktuser og alohe vera planter. Og så fant jeg frem alle frøene Per har samlet og plantet liljer og stokkrosefrø. Blir spennende å se hvor fort det begynner å spire, heldigvis er det meldt regn i morgen, det liker alle de nye små.....
Og i dag sprang den første rosen ut - det må jo være ett godt tegn.