Hvem hadde trodd at man skulle møte så utrolig mange hyggelige mennesker når man har visning på huset?
Jeg har aldri før hatt visning på hjemmet mitt så dette er en helt ny erfaring og jeg må si at det er ganske så tøft rent emosjonelt, men i tillegg er det jo kjempekoselig å møte så mange hyggelige mennesker som alle deler åpent og ærlig av seg selv.
Å bo i ett hus som er klargjort for salg er som å bo i en kulisse. Det meste av det personlige er fjernet, pakket ned eller allerede kjørt ned til Villa Rosita i Italia. Vi selger unna møbler og bilder hver eneste dag så det blir mer og mer upersonlig, samtidig som ett nøytralt hjem trer frem slik at noen andre kan ta over og begynne å drømme. Og dette er virkelig ett sted med muligheter.
Til nå har ideen om kollektiv, kunstnerfellesskap, leilighetsutleie, kjeramikkverksted, netthandel, økologisk hagebruk, landested for småbarnsmødre, konsertlokale vært oppe og jeg tenker at alle skulle bare slå seg sammen og bruke dette fantastiske stedet som ett kreativt fellesskap og så behøver ikke noen å bo her fast. Det hadde vært en gave til Gran kommune med så mange kreative sjeler samlet på ett sted.
Ja jeg kan drømme, og mens jeg sitter her og drømmer ser jeg store flokker av fugler som kvitrer i vei og som oppfører seg veldig merkelig. De virrer rund, flyr inn i vindusrutene så det smeller og jeg skvetter i stolen. Til slutt måtte jeg ta meg en tur ut og da skjønner jeg det - de er fulle på gjærede epler som ligger på bakken og som enda ikke har felt ned av trærne. Det er rett og slett fyllekalas i hagen. Det varer en halv times tid og så er det stille igjen.
Og så kommer snart tiden til å si farvel - farvel til huset på Gåsehaugen - jeg håper inderlig det er de rette som ender opp her og som vil ha like mye glede av dette stede som vi har hatt. I mellomtiden gjør jeg som fuglene - går ut i hagen og tar meg ett eple, sier farvel til stokkrosene som er plantet av frø fra Ile de Re i Frankrike. Kryss fingrene for ett godt salg!