Så gikk det som det måtte gå, Per har kreft i prostatasåret og kreften har hoppet over i en lymfe, men det er heldigvis ikke spredning til de andre lymfene. Så da blir det først hormonbehandling og midtveis i den (etter 3 måneder) skal han starte med stråling. Så da kan vi pakke flyttebilen og reise til Villa Rosita og bli der til over jul - hurra!!!!!
Men mynten har to sider. Vi er nå igang med å pakke igjen - går gjennom det aller siste - sorterer og fyller bilen for, kanskje, aller siste gang. Men så er vi sååååå slitne begge to - vi innser vel at denne prosessen har tatt mye hardere på oss begge enn vi har trodd. Og vi som er evige optimister har begynt å legge merke til alt som går går galt, vi tolker ting i værste mening og synes alt går på tverke. I dag, når jeg kjørte hjemover etter å ha byttet til vinterdekk på bilen, begynte jeg å reflektere over dette. Over hvor lett det er å gå i grøfta når det allerede røyner på og hvor fort jeg da går inn i en negativ spiral. Hvor viktig det er å legge merke til hva jeg tenker og stoppe meg selv før tanken blir til ord. Ord som slipper ut i lufta og som gjør det enda tyngre akkurat nå. I stedet kan jeg se om det er noe som er positivt i situasjonen, om det er noe som er bra eller kanskje jeg rett og slett skal tie stille og la det gå uten å kommentere i det hele tatt.
Akkurat nå tror jeg det vi begge trenger er noen deilige, og rolige dager, med god mat, godt drikke og bare ta en dag av gangen.... og det er jo det vi lengter så innmari til i Italia. Men vi mangler fortsatt den siste etappen og nå gjelder det bare å finne balansen på kniveggen. Slik at vi klarer å komme oss dit uten å brenne oss helt ut. For utbrent har jeg vært før og det er ikke ett morsomt sted å være.
I morgen har vi kontraktsmøte med de nye eierene av huset vårt på Gran og sååååååå, såååååå er det "bare" å fylle bilen like full som sist. Skulle du ha ett par ledige hender og en sterk rygg tar vi gjerne imot litt bærehjelp de nærmeste dagene slik at vi kan være på hjul før helgen er omme........
Og da håper jeg vi er like strålende blide og fulle av pågangsmot igjen som Per er på dette bildet fra Santa Maria a Monte i sommer ;-)