Tenk - nå er det bare noen timer til jeg sitter på flyet tilbake til Italia, denne gangen for å leve der for evig tid.......
Jeg har vært i gamlelandet de siste 2 ukene, 2 uker med vasking, rydding og avslutning. Nå er det endelig, nå klipper vi over navlestrengen til Norge og begir oss inn i det som til nå har vært ganske ukjent men likevel føles helt riktig.
Hvordan føles det sier mange? hvordan er det å komme hjem? Hvordan er det å si ett endelig farvel til alt som er så uendelig velkjent, som har vært hverdagen og det man kanskje ikke lenger legger merke til og glemmer å sette pris på. Det er dyrt sier jeg, jeg får sjokk når jeg skal betale for maten i handlevognen, eller betale for en Cappuchino. Jeg svimer nesten av når jeg skal betale for en middag på restaurant og tenker på hvor heldig jeg er som faktisk har råd til deg. Det er uendelig fredfyllt, det er lite mennesker og det er høstvakker natur med farger som nesten tar pusten fra meg. Akkurat denne tiden på året savner jeg i Italia, Norge som viser seg i sin aller vakreste faregprakt.
Og soppjakten på høsten, jeg bare elsker matauken i skogen, plukke blåbær, tyttebær og ikke minst SOPP!!! Jeg blir nesten besatt og dessverre kom jeg litt for sent til årets soppsanking i skogene på Gran. Der har vi noen hemmelige steder som har blitt overdratt til neste generasjon og jeg håper de får like stor glede av både innhøstning og matlaging som jeg har hatt de siste tiårene.
Jeg har også fått tid til å møte gode venner, til å snakke fritt uten å måtte lete etter ordene. Med plass til de kjappe replikker, med plass til humor og lekenhet i språket. Til å uttrykke det jeg tenker på og å bli forstått. Det er kjent og godt, men samtidig ser jeg hvilken frihet det ligger i å starte med blanke ark, med å snakke som ett umodent barn, med å hente frem skuespilleren i meg og veive med armer og ein bare jeg skal kjøpe en pose med melis. Det henter frem en lekenhet, en stor porsjon humor og jeg kjenner at jeg ikke tar meg selv så høytidelig lenger. Det viktigste er intensjonen og at vi vil hverandre vel.
For noen dager siden var jeg på Gran og der stakk jeg innom vårt gamle hjem. Det var merkelig å se det igjen, merkelig å kjenne at dette ikke lenger er der hvor hjertet mitt bor. Nå er det noen andre som skal forme det, lage det til sitt og hvordan det blir er faktisk ikke noe jeg har noe med. Det viktigste er at de får ett hjem hvor de trives og kan blomstre.
Og i dag finer jeg fram støvsuger og vaskebøtte. Jeg har gjort klar leiligheten på Høvik for utleie. Og heldig er han som får lov til å bo i den aller beste blokka i Fjordveien, i den aller hyggeligste leiligheten med utsikt til skogen, 5 minutter til havet og rådyr som vandrer forbi vinduet på morgenkvisten. Henie Onstad kunstsenter ligger bare en vakker spasertur unna og akkurat nå er det utstilling med Niki de Saint Phalle som har laget den fantastiske skulpturhagen, Giardino dei Tarocchi i Toscana som vi har besøkt flere ganger og som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Både utstillingen og parken er virkelig verd ett besøk.
Og så skal jeg gi fra meg Peggy, vår trofaste Peugeot. Og i morgen tidlig er jeg klar for en varm klem fra Per og de to små firbeinte som sikkert har savnet mammaen sin. Jeg er klar for det nye livet og alle overraskelsene som venter......
Riktig god helg til deg og dine!