top of page

Ett levende vesen gir ett nytt liv!




Altså..... vi har fått oss valp, ett nytt lite, vakkert vesen som fargelegger hverdagen med ellevill glede, piping og lufteturer til alle døgnet tider. Akkurat nå har jeg endelig ett lite pusterom, med tid til å oppdatere dere alle om livet her på Villa Rosita Det er leeeeenge siden sist! Nybakte far Per og guttungen, Lille Snø, har besvimt i senga mens Killa holder meg med selskap. Hun ble operert i går, med full narkose, og er helt slått ut. Heldigvis går sakte men sikkert fremover. Så nå har hun fått i seg en hjemmelaget burger og noen kyllingrester og sover søtt.


Og også denne gangen sier jeg at jeg hadde glemt hvor mye oppmerksomhet en valp krever, hvor viktig det er å lære valpen å ta en time out når både vi og valpen trenger det. Akkurat som barn, går de på høygir, alt er så utrolig spennende og man kan jo alltid finne en liten maur som må spises, ett garnnøste som må utforskes eller ett gresstrå som må smakes på. TV'en har mange fremmede stemmer og hvor i alle dager befinner disse stemmenes seg? Trapper skal bestiges, først i glidemodus, en dag senere flyvende over to og to trappetrinn. En dag bestiges første trappeavsats - neste dag har han kontroll over hele huset! Ingen steder å gjemme seg for han finner deg alltid. Og finner han deg ikke så hyler han det meste gjennomtrengende hylet du kan tenke deg - for han er ENSOM!!!!!



Men han har også verdens beste valpeånde, de beste kyssene du kan tenke deg, ett bittelite snork og elsker å kose. Han danser seg gjennom måltidene med underlige byks og må han tisse så får han skjelvinger i kroppen som forvarsel. Oppdretter har trent han til å være nesten stueren og han bommer bare når bakbena kommer utenfor tissematta. Sitte kan jeg allerede og roper noen SNØ så er jeg der på under ett sekund. Takk SNØ for at du vil berike vår hverdag!


EN SNARTUR TIL NAPOLI - eller?

Per har lenge villet tatt en tur til Napoli og det måtte gjøres før valpen flyttet inn. For med ny valp i huset visste vi at det blir en stund til vi kan reise på storbytur igjen. Så vi pakket Alfaen (vår røde Stelvio), bestilte B&B hos verdens hyggeligste vertskap (mer info kommer) og kjørte nedover mot Napoli og den berømmelige Amalfikysten. Jeg har aldri vært sør for Roma og Per hadde kjørt en snartur gjennom området for mange mange år siden.






Målet var Castellammare de Stabbia, hvor både Sorrento, Amalfikysten, Napoli og Pompei var en kort kjøretur unna. Der hadde jeg funnet en kjempekoselig leilighet på Airbnb med Alessia og hennes familie som vertsskap. Vi hadde fått gode kjøreinstruksjoner for å finne fram og vi var forberedt på at veien opp til huset ville være smal. Men ikke SÅ smal (bildet nedenfor er tatt rett ovenfor huset og her hadde ikke VI kommet opp). Takk og pris var det Per som kjørte. Han er en eksellent sjåfør med øyemålet på plass. Vel fremme ble vi mottatt med appelsinjuice fra husets hage, litt småsnacks og omvisning i den romslige leiligheten med fullt utstyrt kjøkken og utsikt til vulkanen Vesuv. Neste morgen våknet vi til strålende sol, nybakt bakverk fra den lokale bakeren som Alessias mann hadde vært og kjøpt inn siden det var hans fridag. Til kaffen fikk vi med oss en porsjon tips til lokale restauranter og steder vi måtte besøke.




Selv om dette var utenfor høysesongen anbefalte de oss å unngå Amalfikysten på en lørdag. Så det ble en tur på strandpromenaden i Castellammare og så en fantastisk tur opp til Monte Faito med den 70 år gamle taubanen opp til toppen av fjellet. For en utsikt!

Vi fant oss en uterestaurant med utsikt til Capri, havet, Pompei og Napoli. Per fikk seg en utepils og vi hørte på italiensk søtladen musikk mens sola skinte. Jammen så jeg ikke en liten tåre i øyekroken da Per sa: Dette er Italia - og her bor vi!



Ett par dager senere skulle vi ta en rundtur på Amalfikysten - noe jeg virkelig hadde gledet meg til. Ble det som forventet? Nei! Av flere grunner. Amalfikysten er uendelig vakker, men når man kommer med bil ser man bare bittelitt av landskapet. I tillegg er ikke veien bygd for turisme og på store deler av den svingete veien er det kun plass til en bil i bredden. Så både sjåfør og passasjer bruker mesteparten av tiden til å følge med på veien. I tillegg er det rett og slett umulig å finne en parkering så man får heller ikke besøkt de små, pittoreske byene som ligger som perler på en snor. Neste gang blir det båttur. Parkere hos Alessia, ta en buss til kysten og båt derfra. Så vidt jeg kan forstå må Amalfi sees fra havet, i stille tempo, utenfor turistsesongen. Og jeg fikk ikke tatt ett eneste bilde.... det får bli neste gang.


Men bilder fikk jeg tatt i Pompei, byen ved vulkanen som ble utsatt for utbrudd flere ganger, siste gangen i 79 BC, hvor store deler av byen ble begravet i 6 meter høy aske og som de begynte å grave frem på 1600 tallet. I dag er store deler av byen gravet frem igjen og fortsatt fortsetter utgravnigsarbeidet. Store deler av byen er fortsatt som det var for over 2000 år siden. Etter nesten 7 timer til fots i den vakre byen kan jeg bare si at jeg kommer tilbake og neste gang skal jeg ha to dager til rådighet ikke en. Ellers lar jeg bildene tale for seg.


  • og forresten, vi kom oss aldri til Napoli, da skal vi reise med tog og bo midt i den gamle bydelen uten hunder.




Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page