RØTTER

Det handler om å slå røtter, eller å la røttene få være og heller beskjære.

Den siste tiden har jeg kjent på hvor skjellsettende denne prosessen har vært. Den startet allerede for over ett år siden, da vi helt intuitivt bestemte oss for å kjøpe Villa Rosita og flytte til Italia. Helt gjennomtenkt var det jo ikke, kanskje ikke gjennomtenkt i det hele tatt, men på en annen side hadde jeg aldri kunnet sett for meg dette siste året uansett.


Den første store endringen kom allerede på slutten av 2020, når Asbjørn, min kjære pappa, ble svakere og svakere og sterkt ønsket å reise videre inn i lyset. I begynnelsen av februar 2021 fikk han endelig slippe og jeg har ikke lenger noen nær familie som jeg har nær kontakt med. Det samme gjelder Per som mistet sin søster og mor for noen år siden. Vi har heldigvis hverandre og sammen med våre to tibetanske terriere, Kipu og Killa danner vi vår egen lille familie.





T iden fram mot sommeren 2021 ble brukt til å rydde etter far, pusse opp hans leilighet og møblere den slik at vi har ett sted i Norge vi kan vende tilbake til når den tiden kommer. I mellomtiden har vi verdens fineste hytte der. Etter det var det bare å sette igang med opprydding etter 22 år på Gran, 22 år med 3 forskjellige firma, ett stort hjem og varelager etter to nettbutikker. Her var det bare å brette opp ermene og selge unna. Samtidig måtte vi finne ut hva vi ønsket å ta med oss videre til vårt nye hjem, som jeg ikke hadde sett enda, og som Per hadde besøkt én gang. Så her gjaldt det å beskjære det som var gått ut på dato, beholde det som var friskt og levende og samtidig gi plass til noe nytt. Akkurat som å beskjære og anlegge en hage.


Det vi fort oppdaget var at Villa Rosita var en dame med sterk personlighet. Her skulle ikke hva som helst innenfor døren, samtidig som hun allerede var velmøblert med vakre, håndlagde møbler som var tegnet til huset. Balansen lå i å få huset til å bli ett hjem, samtidig som hun skulle få beholde sitt særpreg og sin personlighet. Men hun begynte jo å trekke på årene, denne vakre damen, hun var litt rusten i rørene, varmeanlegget hadde sagt takk for seg og det var en del grunnleggende ting som måtte på plass. Ting som vi i Norge regner som selvfølgeligheter. Det er utrolig hvor kaldt det kan bli i ett gammelt murhus som har opptil 8 meters takhøyde og kun ett par airconditions som virker. Varmen stiger rett til værs og nede i 1. etasjen blir det bikkjekaldt.





Så noe av det første vi gjorde var å benytte oss av det geniale tilbudet fra den Italienske staten. Ved å skifte ut gamle oljefyrer med feks peisinnsats så får du dekket ca 50 % av prisen. Noe som passet oss perfekt for vi har jo 22 mål med tomt, eller skal vi kalle det forlatt urskog?

Ved har vi i hvertfall nok av resten av våre levedager ;-).


Så nå har vi herlig peisvarme, i tillegg har vi fått varmtvannsbereder med varmt vann og nå venter vi på tilbud på solpaneler til taket slik at vi kan få varme opp huset på en grønn og økonomisk måte. Så nå begynner vi å slå rot - nesten. For om noen dager reiser Per til Norge for å begynne del to av sin kreftbehandling. Der venter strålebehandling på Gjøvik og ett forlatt flyttelass som skal kjøres nedover før vi kan sette punktum og virkelig slå røtter her i Toscana.





762 visninger5 kommentarer

Siste innlegg

Se alle