Å LEVE DRØMMEN ELLER?

Noen drømmer er vakre og nesten ikke til å tro, andre kan ligne på mareritt og vi våkner fulle av svette og skjelver av skrekk. Så hva slags drøm har dette blitt?

HURRA!!!!!

I dag er det akkurat ett år siden vi skrev under kontrakten på huset vårt, fikk nøkkelen og flyttet inn i ett hus som var en smule forsømt og en hage som var blitt fullstendig glemt. Vi kom hit fulle av drømmer og ideer men uten noen retning på hvor veien skulle gå. Og vi har ikke bare gått veien, vi har til tider krabbet til tider løpt, vi har overkommet hinder som kreftsykdom og det italienske byråkratiet. Vi har blitt residente her i Italia og vi begynner å snakke språket litt etter litt. Vi har kommet oss gjennom en vinter uten oppvarming og holder på å komme oss gjennom den varmeste sommeren på 70 år. Vi forstår mer av den italienske levemåten og forstår etterhvert hvorfor de har oppfunnet siesta og tar seg fri midt på dagen. Hvorfor men stenger lyset ute på dagtid og åpner alle vinduer på kvelden for å slippe inn den svale kveldsluften.

Vi har kommet oss gjennom en runde med covid begge to selv om kombinasjonen 40 varmegrader i skyggen og sliten covidkropp ikke er å anbefale. Vi drikker bøtter med vann og mye mindre vin og kaffe enn vi hadde trodd. Vi tilbringer lite tid på cafe, men unner oss pizza i hvertfall 1 gang i uken. Vi spiser nesten ikke pasta men elsker en blodig biffstek fiorentina på grillen.

Vi har fått noen gode venner vi setter utrolig pris på og som har vært uvurderlige både med å hjelpe oss å finne ut av det italienske byråkratiet, men også med å føle oss velkommen og introdusere oss for hvordan italienerne lever og tenker. Litt for mange av dem er litt for gode til å snakke engelsk så vi får ikke øvd oss så mye på italiensk som vi hadde håpet på. Vi har brukt uendelig mange timer på å grave frem hagen/parken vår som nå ikke har sett vann på snart 3 måneder.

Jeg har funnet fram utstillingen, Wheels of life, som oppgraderes og gradvis flytter inn i hagen. Og om ikke så lenge håper vi at vi kan invitere deg til omvisning, men først må denne uutholdelige varmen gi seg slik at vi igjen kan begynne å fungere. Vi krysser fingre for at dette er unntaket og ikke den nye normalen.

I mens begynner hverdagene å banke på døren - vi lever mer innendørs og jobber litt, får lest en bok i ny og ne og lagd litt mat som både smaker curry, hvitløk og lukter litt annerledes enn den italienske maten. Vi kjeder oss litt, noe som er sundt for inspirasjonen og kreativiteten og vi er fortsatt skire på at vi lever ett drømmeliv, i hvertfall de fleste dagene.

Og du - en ting er sikkert - vi er nødt til å ta bedre vare på denne fantstisk vakre kloden vi lever på eller så vipper den oss av og snurrer videre uten oss.